Analyse av Big Data – et middel for maktutøvelse?

Harper Reed omtales som Obamas orakel i Dagen næringsliv 6. oktober 2012. Reed er teknogeniet som har funnet formelen for hvordan Barak Obama skal vinne valget. Reed uttaler: «Jeg er her for å sikre at teknologi er en suksessfull kraftmulitplikator i denne valgkampen». I 2008 hadde Obama-kampanjen 4 dataingeniører. I denne valgkampen har de 45 dataingeniører. I tillegg kommer statistikere, matematikere, sannsynlighetsberegnere, datagravere og markedsføringseksperter – som tilsammen utgjør et team på rundt 120 mennesker som under hele valgkampen jobber utelukkende med å skape verktøy som samler inn, systematiserer og foredler data om velgerne.
Businessweek skriver følgende: Under Reed har Obama-teamet bygget systemer for velgerregistrering, organisering av frivillige og generell støvsuging og analysering av hver eneste bit av tilgjengelig data – ikke bare stemmemønster, politiske donasjoner og forbrukerpreferanser, men også hva folk leser og deler, og hvordan de reagerer på eposter, annonser, tweets og andre henvendelser.
I tillegg til alle ansatte, er det en mengde frivillige som jobber i valgkampen. Reed har utviklet verktøyet «Dashboard» for å lette deres arbeid. De frivillige skal vite akkurat hvem det er viktig å ringe. De skal vite akkurat hvilken dør de skal banke på. Unge mennesker skal ringe de unge velgerne, eldre mennesker skal oppsøke eldre. De frivillige skal identifisere Obama-tilhengerne, og få dem til stemmeurnene. De skal overbevise tvilerne, og få dem til å stemme på Obama. De skal ikke kaste bort tiden på å ringe til eller besøke Mitt Romneys tilhengere.
Artikkelen er fascinerende, men også skremmende. Det ligger en enorm makt i å kunne systematisere store datamengder slik at nyttig og håndterbar informasjon kan hentes ut med kirurgisk presisjon.

Hvor henter Reed sin informasjon fra? Artikkelen i DN går ikke grundig inn på dette, men vi vil gjette at en vesentlig del av informasjonen kommer fra den enkelte. Vi deler villig informasjon om oss selv via Facebook, Twitter, blogger og andre nettsteder. Facebooks grunnlegger, Mark Zuckerberg har proklamert en lov som sier at for hvert år framover, i all overskuelig fremtid, vil mengden av informasjon som deles på nett dobles. Denne økte delingen skjer dels ved at vi blir vant til å dele mer med hverandre, dels gjennom lansering av nye tjenester som gjør det lettere for oss å dele informasjon. Erfaringsmessig er vi i starten forsiktig med hvilken informasjon vi deler, og tenker oss om for hver nye applikasjon vi benytter, men etter hvert blir disse barrierene brutt, og vi blir mer åpen for deling. Det er rett og slett «slik vi gjør det».
Facebook endret i 2007 sin strategi og åpnet kildekoden til Facebook-plattformen, og tillot dermed alle å utvikle programmer som kunne kobles til deres tjeneste, såkalte app’er. Åpningen synes å ha vært en suksess, og stadig nye app’er utvikles. Enkelte tjenester gjør at informasjonen kan deles sømløst, for eksempel når vi lytter til en sang på Spotify blir denne automatisk publisert under nyhetsfeeden på Facebook-siden vår. Gjennom å installere programmet tillater vi en tredjepart å publisere informasjon om vår bruk av tjenesten. På Facebook er det mulig å uttrykke at man ”liker” et innlegg, en hendelse eller en applikasjon. En rekke bedrifter legger også ut linker der vi kan trykke «liker» på deres sider hvor de presenterer et produkt eller en tjeneste. Når vi «liker» noe, kommer dette opp på nyhetsoppdateringen vår, og samtidig som nyhetsoppdatering på alle våre venners nyhetsoppdatering. Trykker de også «liker» sprer annonsen seg ytterligere. Dette er nettverkseffekter i praksis, og er utrolig effektivt for ikke å snakke om at dette er en gratistjeneste.
For å illustrere effektene av nettverk: Om en har et budskap og formidler dette til 2 personer. Og de formidler dette videre til 2 nye, og de igjen til 2 nye – har vi etter bare 33 ledd fått ut dette budskapet til hele verdens befolkning på godt over 7 milliarder mennesker. Vi ser her at nettverkseffekten ved hjelp av “Liker” knappen i Facebook kan være formidabel. En ting er informasjon vi deler, og vet at vi deler, men hva med all den informasjonen vi deler uten å være det bevisst? Hva med alle de gangene vi eksempelvis trykker på “Accept” -knappen idet vi laster opp en App, eller entrer en side på internett og godtar vilkårene for nettopp denne siden? Hvor mye informasjon samles inn? Og hvem bruker denne informasjonen? Og til hva?

Hver enkelt opplysning i seg selv er kanskje ikke så interessant, men når dataene sammenstilles kan en finne mønstre – eller avvik på mønstre som er langt mer interessant.
Ved å sammenstille store mengder data kan man få ut mye informasjon, som igjen kan benyttes til en rekke forskjellige formål. En slik sammenstilling av data går under betegnelsen «Big data». Big data er datasett med en størrelse som overgår det normale database verktøy kan lagre, håndtere og analysere (Big data: The next frontier for innovation, competition and productivity, McKinsey Global Institute, 2011). Definisjonen inneholder ikke en bestemt størrelse i form av terrabyte eller petabyte, den er forventet å endre seg med tiden ettersom mer effektive dataverktøy og datavare vil utvikles.
Mengden av digitalt produserte data har økt enormt over de siste 30 årene. Mens det i 1986 kun var 3 exabytes med data lagret globalt, var det i 2007 til sammenligning 295 exabytes, og i 2011 ble det generert ufattelige 1.8 zettabytes (10²¹ bytes) med informasjon. Også regnekapasiteten har gjennomgått en betydelig utvikling. Eksempelvis ble 41% av regnekapasiteten i 1986 dekket av lommekalkulatoren, mens det i 2007 hovedsaklig var personlige datamaskiner og videospill som utførte de fleste regneoperasjonene.

I denne oppgaven ønsker vi å se på de ulike bruksområder for Big data. Videre vil vi analysere temaet i forhold til samspillet mellom elementene teknologi, organisasjon og samfunn. Hvilken nytte kan organisasjoner og samfunn ha av denne teknologien, og hvilke utfordringer finnes? Kan vi ane en forrykning i maktbalansen ved bruk av denne typen data?

Vi vet at tilgangen til informasjon er enorm, og vi vet at de som har midler og den riktige teknologien kan utnytte informasjonen til egen fordel – eller til å vinne et valg!

(Blogginnlegget er hjemmelekse i SO6501 H2012, og er et felles produkt fra Are S, Eva A.H og Tore K.)

All undervisning på universitetsnivå via nettet?

Arne Krokan skriver I sin blogg om Professor Sebastian Thrun, og hans Udacity. Thrun har funnet ut at framtiden ikke er i de tradisjonelle undervisningsformene, og slutter derfor som professor ved Stanford University for å tilby gratis undervisning via internett. Studiet de har tilbudt innen Artificial intelligence / Kunstig intelligens, har så langt blitt gjennomført av 160.000 personer.

Dette får meg til å tenke på de studieformene vi har her til lands, og som jeg har vært en del av. Da jeg studerte til maskiningeniør på tidlig -90 tall, var dette i tradisjonell form med klasseromsundervisning, innleveringer og eksamen på skolen uten bruk av hjelpemidler. Det var vanlig med eksamensvakter under gjennomføringen, for å forhindre juks…

Som deltidsstudent ved NTNU i dag, mot en Mastergrad i Organisasjon og ledelse ser jeg at vi her i landet også har alternativer til den tradisjonelle måten å studere på. I enkelte av fagene ved dette studiet oppfordres det til gruppearbeid og det avholdes hjemmeeksamen og i noen tilfeller eksamen som innleveringsoppgaver som kan utføres med gode innleveringsfrister. Disse eksamenene gjennomføres via nettet, og man kan bruke alle tilgjengelige hjelpemidler. Og ikke blir dette kalt for juks heller.
I faget Teknologiendring og samfunnsutvikling, SOS6501, er en av de geniale trekkene at vi som studenter tvinges til å levere «leksene» via blogger(som denne), og bruk av tjenester som Twitter, Facebook og Google documents. Tvangsblogging er dermed blitt et begrep. Her viser NTNU og Professor Krokan at de evner å tenke nytt, og lever opp til sitt slagord: «Det skapende universitet». Men er dette innovativt nok? Er dette et godt nok forsøk på å bruke tilgjengelig teknologi, eller har vi her på berget en vei å gå mot eksemplet med Professor Thruns internettstudier…?

Jeg er usikker på om det er Thruns måte som er den eneste løsningen. Det er en rekke momenter med et studie man ikke kan tilegne seg ved å følge et opplegg som utelukkende er via internett. Det er mye som kan gjøres interaktivt via nettet, og det meste av kunnskap kan nok tilegnes på denne måten… Jeg kan se at det er en rekke fag, og kanskje til og med hele studier som kan gjennomføres på denne måten men ikke alle. Absolutt ikke alle. Mange fag og studier simpelthen framtvinger en samhandling i «real life», og krever undervisningsformer hvor personlig tilstedeværelse er en forutsetning.

En annen enkel betraktning; Jeg tror rett og slett at vi vil slite med å få et større antall studenter ut fra videregående til å trippe etter å gjennomføre et helt studie utelukkende via internett – uten noen form for sosialisering i det virkelige liv som en studenttilværelse ofte er. Uten en studietid med samhandling, nettverksbygging og knytting av langvarige, om ikke evigvarende vennskap… For ikke å snakke om alle de parforhold som knyttes under studietiden? Den vordende student er mentalt innstilt på å ta del i alle disse tingene, på en eller annen måte..

Enn så lenge, så er det etter min mening en god miks av undervisningsformer som er det mest ideelle. De fagene som egner seg til å følge via nettbaserte løsninger bør absolutt gjennomføres på denne måten, og samme med de fagene som egner seg best ved tradisjonell undervisning.

Det er mulig jeg er noe konservativ med dette, men jeg klarer ikke se at all undervisning foregår på Professor Thruns måte i den nære framtid.

Zuckerbergs lov

I artikkelen “ The Law of Online sharing” av Paul Buotin publisert I Technology Review i Jan/Feb 2012, hevder artikkelforfatteren at Mark Zuckerberg, grunnlegger av Facebook før eller siden vil måtte ta inn over seg at all vekst har en grense – også når det gjelder Facebook.

Zuckerbergs lov hevder at vi for hvert år som går, vil doble mengden av informasjon vi deler på nettet. Og dette i uoverskuelig framtid. Forretningsideen er rimelig enkel: Jo mer personlig informasjon vi deler – jo mer målrettet blir reklamen vi utsettes for – og salgene øker, og for Mark Zuckerberg vil inntjeningen av denne reklamen kunne øke i samme eksponentielle kurve som mengde data vi deler…

Utviklingen i teknologi gjør det enklere å dele med små datamaskiner og telefoner som er så kraftige som PC’er, og den milliarden av mennesker på Facebook er med på delingen, og ettersom det kommer nye applikasjoner som gjør at vi deler ting som vi ikke delte tidligere.

Liker –knappen er nøkkelen her. Nettverkseffekten er enorm når man I opphisselse av å ha funnet den ideelle duppeditten, eller at et klesplagg du bare må ha blir bestilt – og man deler denne følelsen med sine 7-800 nærmeste venner på Facebook….Og når de da i tur trykker Liker, og sprer dette videre til sine nærmeste venner… Ja da har vi en enormt effektiv markedsføring i sving. Og markedsføring er nettopp det disse nettverkene driver med.

Det gode eksemplet på nettverkseffekt, som Professor Arne Krokan fikk brent inn i hodet mitt; Om du deler et budskap med 2 stykker, og disse 2 deler med 2 nye, og gjør dette i 33 ledd, ja da har du faktisk nådd hele verdens befolkning – vanvittig ikke sant…

Liker –knappen er en måte å dele på, men det finnes så mange flere. Det finnes applikasjoner som kan visualisere din lokasjon til enhver tid – om du vil det. Det finnes applikasjoner som kan hente inn data kontinuerlig om dine transaksjoner og dine gjøremål gjennom dagen.. Man må naturligvis gi sitt samtykke til å dele denne informasjonen, men er vi alltid like observant på hva man trykker Accept på?

Hvor går så grensen for hva vi skal dele – for ikke å snakke om hvor grensen går for hvilken informasjon som skal brukes i ettertid, eller enda mer skremmende – i sanntid?

Personlig er jeg en «late bloomer» i forhold til å bli medlem på et sosialt nettverk. Og det er nettopp dette med å dele informasjon med en mengde folk som er noe skremmende. Er det så interessant for alle mine venner, og alle deres venner hvilken dagsform jeg er i? Hvilken musikk jeg hører på og hva jeg liker og kommenterer…? Jeg har her en barriere som er rimelig intakt, men ser daglig at noen av mine venner, eller deres venner har brutt disse barrierene for hva som deles – og har utvidet et slags «repertoar» for hva de mener er viktig å dele.

Jeg kom i skade for å trykke på en «Liker» på noe en venn av meg hadde kommentert – jeg fikk panikk. Faen å…. hvorfor skal alle se at jeg «Liker» dette….?
Det er mulig jeg er gammeldags, og når jeg diskuterer disse problemstillingene med min høyst oppegående og meget reflekterte sønn på 21, får jeg vel det understreket… «Pappa, alle gjør det,(deler denne trivielle informasjonen) , det er ingen som reagerer om du liker noe her….»

Hmmm, også han har brutt disse barrierene..

Min bekymring er at dette tar overhånd, at alt for mye deles, og at alt for mange vet altfor mye om alt for mange. Min bekymring er at mye er uhensiktsmessig å dele, og den største er at folk med uhederlige hensikter kan gjøre stor skade basert på den informasjon som ligger tilgjengelig.

Mulig jeg er paranoid, men det er nesten som at jeg ønsker at Paul Buotin får rett i at denne veksten ikke kan fortsette i det uendelige, men snarere at det naturlige for en slik eksponentiell vekst er at den ender opp i katastrofe om du trykker på for lenge…

Tradisjonelle bøker, eller e-bok: Hva er framtiden?

I artikkelen Den nye forfatterøkonomien av Arne Krokan, gis leseren en beskrivelse av hvordan forlagsbransjen opererer og har operert I århundrer…. Er dette en etablert og fullt ut akseptert måte å håndtere en bransje helt på kanten til å være organisert kriminalitet, eller på godt norsk: Er ikke dette legaliserte mafiatilstander?

Det skal ikke mye til for å forstå at en bransje verner om sin kunnskap for å kunne gjøre seg nærmest unnværlig. Dette kan være god butikk. I det tradisjonelle industrisamfunnet var det de som eide trykkeriene som kontrollerte hva som ble trykket. Redaktørene var nåløyet den enkelte forfatter måtte igjennom for å bli publisert. I dette lå det en uant makt – da det naturlig nok for den enkelte forfatter var viktigst å bli publisert, og det kommersielle kom i andre rekke.  Store forlag har i lange tider gjort god butikk ved å publisere forfatterens verk. Og den enkelte forfatter sitter igjen med småpenger i forhold til hva forlaget.

Da lesing allerede fra tidlig av ble ansett som noe positivt, la myndighetene til rette for dette ved momsfritak på bøker, offentlige bibliotek med gratis utlån, innkjøpsstøtte og en massiv satsning på beskyttelse mot kopiering. Veldig høvelig for trykkeribransjen alt dette…

Så velter den digitale hverdagen over oss. Med alle muligheter for distribusjon av store mengder data over nettet. Og hva er vel mer aktuelt enn at det som i århundrer har vært trykket på papir, blir gjort tilgjengelig elektronisk via lesebrett og andre duppeditter. Bøkene har aldri vært mer tilgjengelig for den enkelte leser. Og rimelig må dette også bli da denne måten å distribuere på er dramatisk kostnadsbesparende…. Eller blir det det?

Nei, ikke nødvendigvis.

Som et eksempel har ennå ikke samme momsfritak som gjelder på tradisjonelle bøker blitt innført på elektroniske bøker. Dette virker fort påtagende i en tankerekke med konspiratorisk tilsnitt, da dette er en avgjørelse av myndighetene som anser lesing som noe positivt…

Herodes Falsk’ kronikk i Aftenposten, Forlag i fosterstilling kaster mer bensin på bålet I forhold til konspirasjoner rundt emnet. Gjør forlagsbransjen dette mer vanskelig og utilgjengelig av den enkle grunn at de fortsatt vil ha sin enorme omsetning i tradisjonelle trykkede bøker?

Han tar opp den klassiske problemstillingen hvor en hel bransje ikke evner å ta inn over seg endringene i teknologi – Og eksemplene er mange; Fra radio til TV, Fra LP-plater til CD og videre til MP3/elektronisk og i dette tilfellet fra tradisjonelle bøker til e-bøker.  Ser de ikke endringene eller vil de ikke…?

Dette vil selvfølgelig historien vise, men det er for en nyfrelst e-applikasjonsbruker vanskelig å se på at framskrittene innen bruk av teknologi bremses med overlegg… eller er dette så vanskelig?

Bjarne Busets er informasjonssjef i Gyldendals forlag, og hans artikkel «Seks myter om e-bøkene» er et forsøk på å forklare problemstillingene rundt priser på e-bøker og rundt , eller rettere sagt prøver informasjonssjefen å dementere en rekke påstander. Jeg vil si at forsøket er noe tafatt og gjennomskuelig.

I artikkelen «Boklov og e-bøker» av forlegger Ivar Tronsdal ser vi enda en vinkling på problemstillingene, som bare feier seg inn i rekken av tilfeldigheter for at den tradisjonelle papirbaserte boka ennå har et forsprang i forhold til nyvinningen E-bok…

Merkelig, eller kanskje ikke…?

Digitalt nettsamfunn – for alle?

«Med kvelningsfornemmelser» er vel den beste beskrivelsen på hvordan den siste uken har forløpt.

I forbindelse med min strategi om å skyndte meg langsomt mot en Mastergrad i Organisasjon og ledelse ved NTNU, har jeg akkurat tatt fatt på siste kurs i basismodulen med faget «Teknologiendring og samfunnsutvikling».
Spennende, tenkte jeg da jeg valgte nettopp dette faget framfor andre mere trivielle fag om man kan si det… Visst har det vært spennende.
I utgangspunktet et greit pensum å fordøye i forhold til omfang, med læreboka «Den digitale økonomien» av Arne Krokan. Og satt opp med forfatteren selv som foreleser så jeg fram til å ta fatt på nettopp dette kurset. Bruken av tungvektere som forelesere i de enkelte fag har vist seg å være standarden på NTNU-videres kurs. Også ved dette kurset skulle dette stemme.
Kvelningsfornemmelsene meldte sin ankomst helgen før forelesningene begynte – da det svart på hvitt er oppramset på It’s learning hva som forventes gjennomført de nærmeste ukene… Alt ble ikke fordøyd umiddelbart kan man trygt slå fast. Facebook-profil, Twitter-konto, Blogg og flere andre plattformer av sosiale medier ville være påkrevd arbeidsform. Facebook, twitter og blogg… Hadde jeg noen gang tatt disse ordene i min munn uten at det lå en anelse sarkasme i setningen?

Jeg tror ikke det. Hadde ikke vært i nærheten av å kople meg opp på noen av disse. Jeg holdt meg til fraser som at Facebook var en døgnflue, og at dette var for fjortiser… I tillegg til at dette helt klart var av de aktivitetene jeg IKKE hadde tid til…
Jeg har inntil nylig har uttalt at Facebook er en døgnflue, etter hvert helt klart med et smil om munnen. Også under diskusjoner om Facebook i tiden Mark Zuckerberg tok selskapet på børs med en åpningsverdi på svimlende 100 milliarder dollar var dette min spøkefulle kommentar… For meg personlig har det nok blitt en prinsippsak at jeg ikke skulle opprette noen profil her. Jeg hadde helt klart lagt opp til at dette ville være en meget stor kamel å svelge…
For å gjøre en lang historie kort, kamelen er svelget, om enn noe motvillig – jeg er pt. På Facebook, og har fått 30 venner så langt. Twitter-konto er opprettet så vel som brukernavn for å kunne publisere dette blogginnlegget via WordPress… Og jeg må nok «skylde på» foreleser Krokan, eller er jeg allerede der hvor jeg har ham å takke..?

Kvelningsfornemmelsene kom i forhold til at dette var mye nytt på en gang…. Som å sette seg inn i et fly – og skulle få dette til å ta av før man i det hele tatt har en anelse om hvordan man starter det opp… Og joda, jeg er vant til å håndtere en rekke dataprogrammer i min jobb, uten nevneverdige problemer – men når det kommer til det punkt hvor jeg skal publisere noe på det store internettet, og at dette på en eller annen måte skal være interessant for andre – ja det er en vesentlig forskjell.
Hvis vi så ser på oppgaven , så vil jeg henvise til et poeng gitt av vår foreleser, Professor Arne Krokan, sist uke: «Glem alt dere vet om Facebook så langt» «..Om 5 år er det mest sannsynlig ikke mye igjen av det vi i dag kjenner som FB, men at det er nye forretningsmuligheter å bygge på den plattformen som nettverket FB er – ja det er helt sikkert.»

Og det er nettopp dette poenget som fikk undertegnede til å se på de sosiale mediene, med Facebook i spissen, med nye øyne… Hvilke uante muligheter er det ikke som ligger der…?
I selskapet jeg jobber i, er det etablert en rekke attributter og applikasjoner i våra datasystemer som har likheter med bl.a Facebook. Men i hvor stor grad blir de utnyttet? Er tankene bak disse kommunisert godt nok helt ut til sluttbrukerne? Hvem passer de best for? Hvem passer de definitivt ikke for?
I for stor grad blir slike applikasjoner i beste fall «kjekke å ha» og kommer derfor ikke til sin rett. Årsakene til dette kan være mange, men en av de bunner åpenbart i hvordan strategien for innføringen blir gjennomført – og informasjonen rundt dette i innføringsperioden.

Poengene i artikkelen «Fra jordbruks-til digitalt nettsamfunn» er mange og gode og vil treffe en rekke bransjer om ikke alle. For den enkelte bedrift og medarbeider vil det være et spørsmål om åpenhet for å ta inn over seg det nye. Det vil være et spørsmål om å kunne dra ut essensen og identifisere relevansen for den enkelte. Videre vil det være et kontinuerlig behov for å demonstrere åpenhet for, og evne til innovativ tenking for å kunne gjennomføre nødvendige endringer. Altfor mange har ikke vist denne evnen, og slike bedrifter lider ofte en skjebne hvor de simpelthen forsvinner. For ikke å snakke om enkeltindivider som undertegnede…
Personlig er kamelen svelget, og jeg ser at mine sarkastiske kommentarer fort kan legges døde da de sosiale plattformene i aller høyeste grad er en del av dette nye. Og vi bare må være en del av for ikke å ende opp akterutseilt. At det kan være mye «fjas» som legges ut på bl.a Facebook, joda det vil det nok alltid være – men at dette er en usannsynlig kraftig plattform, og et nettverk som også kan brukes til kommersielle nyvinninger – og absolutt ikke bare for «fjas for fjortiser»…

Kanskje er dette noe også for undertegnede?